Stiftet 31. mars 1971

Helse

Sykdommer og helse
Selv om du er aldri så forsiktig og omtenksom i stellet av hunden, kan den bli syk. Før du kontakter dyrlegen er det en del ting du kan observere for å lette dyrlegens arbeid i å stille diagnosen.

1. Kroppstemperatur
2. Unormal tørste
3. Unormal oppførsel
4. Manglende appetitt
5. Oppkast
6. Avføring
7. Symptomer på smerte

Måling av temperatur
Når temperaturen skal måles, bruk et rektum-termometer. Normal temperatur for hunden er 38,5 grader. Hold hunden i ro en stund før du tar temperaturen. Opphisselse og urolighet får temperaturen til å stige. Smør vaselin eller lignende på termometerets spiss og stikk det forsiktig inn i rektum til hele spissen er inne. Hvis dette ikke er gjort med hunden før, er det lurt å være to stykker om det. En koser med hunden, mens den andre måler temperaturen. Hold i hunden hele tiden mens termometeret er inne.

Vaksinering
Alle valper bør vaksineres mot valpesyke, smittsom leverbetennelse, parvovirusinfeksjon og kennelhoste ved 3 måneders alder.

HUSK Å FÅ VAKSINASJONSATTEST!

Valpesyke som forårsakes av et virus, er en svært smittsom sykdom.
Få dager (4–7 dager) etter smitte får hunden høy feber uten andre tegn på sykdom. Etter et par dager med feber blir gjerne temperaturen normal igjen, og vil holde seg slik i 1–2 uker. Deretter kommer en ny temperaturstigning, samtidig som hunden får betennelse i øynene (konjunktivitt) med utflod og utflod fra nesen. Hoste, diaré, oppkast, manglende matlyst, dehydrering (uttørring) og vekttap er også vanlige symptomer hos hunder med akutt valpesyke. Ofte får de også sekundære bakterieinfeksjoner.
Hunder kan også utvikle senskader, som muskelrykninger, kramper, ukoordinerte bevegelser, unormale fryktreaksjoner og blindhet. Ofte opptrer slike nervøse symptomer flere uker eller måneder etter at hunden er kvitt de akutte symptomene. Selv etter milde former kan det oppstå neurologiske senreaksjoner. I mange tilfeller må hunden da avlives.

Smittsom hepatitt skyldes også adenovirus.
Sykdommen utvikler seg meget raskt og kan føre til døden på mindre enn et døgn. Symptomene er høy feber, oppkast, diaré, kramper og eventuelt gulsott.
Adenovirusene er en gruppe virus som trives på slimhinnene. Denne typen virus hører til i en gruppe som ofte forårsaker forkjølelser.

Parvovirusinfeksjon er en forholdsvis ny sykdom blant hunder. Den ble første gang konstatert i USA i 1978, og den spredte seg i løpet av kort tid over hele kloden. Sykdommen viser seg ved løs, blodig og illeluktende diaré og oppkast. Parvovirus er et virus som trives i tarmceller. Det angriper celler som deles – derfor er de cellene i tarmene som vokser fort mest utsatt. Disse cellene sitter dypt i tarmen og skade på tarmen som følge av dette viruset gir derfor ofte blodig diaré. Det man merker først dersom hunden er smittet av parvovirus er gjerne heftig oppkast og feber. Etterhvert vil hunden få blodig diaré og evt. blod i oppkastet. Om det ikke behandles er risikoen over 90% for at hunden ikke overlever.
Hos valper kan infeksjonen føre til plutselig dødsfall p.g.a. hjertesvikt. Parvovirus er svært smittsomt, men siden dette er et såkalt artsspesifikt virus smitter det bare fra hund til hund. Hundene får i seg smitten gjennom direkte kontakt med andre hunder, eller gjennom kontakt med avføringen til en hund som har smitten. Viruset er svært motstandsdyktig og kan overleve lenge i avføring som ligger på bakken.
Om du har mistanke om at hunden din kan ha parvo bør du ringe dyreklinikken før du går dit, slik at de kan ta forholdsregler for å unngå å smitte andre.

Kennelhoste som er forårsaket av parainfluensavirus, er en selvstendig infeksjon, men har størst betydning ved å danne inngangsport for flere andre infeksjoner, som til sammen utgjør kennelhostekomplekset. Kennelhoste er oftest en godartet lidelse som gir seg utslag i karakteristisk hoste i mange uker. Tørr, langvarig hoste som ofte ender med at de brekker seg, og det kommer ofte opp litt slim. Hosten kommer spontant og utløses gjerne av aktivitet, opphisselse eller et lett trykk på luftrøret. Noen ganger kan hunden få feber, virke slapp og nedstemt eller ha noe neseutflod. Den kan minne om kikhoste hos barn, og ble da også tidligere kalt hundekikhoste. Sykdommen gir vanligvis ikke varige mén.

Ormekur
Alle oppdrettere bør ha tatt ormekur på valpene før de er leveringsklare (8 uker). Etter at du får hunden i huset er det klokt å gjøre dette regelmessig, gjerne 2 ganger i året. Dyrlegen foreskriver passende preparat.

Alvorlige lidelser; som i de fleste hunderaser, forekommer der også arvelige lidelser på OES.

Hofteleddsdysplasi (HD) vil si at hofteskålen på en eller begge sider er for grunn. Det finnes forskjellige grader av lidelsen fra de tilfeller som knapt er påviselige til de tilfeller hvor hunden nesten ikke har hofteskål i det hele tatt. HD fri (A, B), svak (C), middels (D) og sterk (E). HD kan kun påvises ved røntgenfotografering av hofteleddene ved minst 12 måneders alder. Disposisjonen for Hofteleddsdysplasi medes å være en
«Polygenetisk» egenskap, det vil si at flere gener må dele ansvaret for at lidelsen kan oppstå. Den nyfødte valpen har ikke HD, men dersom valpen er arvelig belastet, kan den utvikle HD senere.

PRA (Progressiv retinal atrofi) PRA er en samlebetegnelse på flere forskjellige sykdommer som utvikler seg gradvis og etter hvert fører til blindhet. PRA nedarves recessivt på de raser som er undersøkt. Det vil si at den hunden som utvikler PRA må få det genetiske anlegget fra begge foreldrene. PRA nedarves recessivt og har pr dags dato ingen effektiv behandling. Symptomene er redusert mørkesyn og etter hvert nattblindhet. PRA angriper først netthinnens staver (cellene som oppfatter svakt lyset i skumring og demring og når lysforholdene ellers er dårlige). Redusert synsoppfatning fører til at øyet kompenserer lyset ved hjelp av pupilldilatasjon (store pupiller som ikke trekker seg sammen i sterkt lys). Dette, sammen med en økt refleks på netthinnen, fører til at hundens øyne skinner i grønt eller gult under spesielle lysforhold. Siste fase av denne sykdommen fører til blindhet. Hunder som har PRA får også ofte katarakt (grå stær).

På grunn av at sykdommen i mange tilfeller opptrer forholdsvis sent i hundens liv, men kan allikevel diagnostiseres 1–2 år før eieren merker symptomer, er det viktig at avlsdyrene øyenspeiles ofte.

Entropion er en smertefull lidelse. Ved entropien er større eller mindre deler av nedre samt eventuelt øvre øyelokk innrullet. Hud og hår er derfor i direkte berøring med hornhinnen på øyeeplet. Hunder som lider av dette har ofte allerede som unghund kronisk irriterte øyne. Lidelsen kan opereres.

Kilder
Håndbok for Old English Sheepdog
Wikipedia